Anbefalte fiskeområder

Ørretjakt i Finnemarka

I skogområdene nord og øst for Drammenselva finnes mange vann. I flere av disse svømmer voksen og sprek ørret som innbyr til et spennende fiske.

Det var min tredje tur hit, og nå skulle kilosørreten til pers. Med utgangspunkt fra Kanada på Liersiden syklet jeg oppover mot Finnemarka Naturreservat. Etter drøye to kilometer på blåmerket sti var jeg ved Bjelketjern. Tjernet lå blankt og ikke et vak var å se. Det virket ikke som tjernets ørreter var villig til å avsløre en eneste standplass for en fremmed. Det var bare å iverksette systematisk avfisking av tjernets bredder. Etter en times fiske hadde jeg fremdeles ikke hatt et napp eller sett et eneste vak, noe som var litt foruroligende. Den litt ekle følelsen av å miste troen, og noe av den skjøre selvtilliten man har bygget opp i løpet av noen få travle fiskeuker, er ingen god opplevelse når man fisker i et nytt og ukjent vann. Omsider ble det litt vind på vannoverflaten og skylaget begynte å sprekke opp. Mer skulle det ikke til før turens første vak åpenbarte seg på andre siden. Snart vaket det på min side også, og denne var innenfor kastehold.

Det tok ikke lang tid før turens første sprellet i myra, en trinn ørret på drøye fire hekto. Det var starten jeg trengte. Og det ble ikke den siste, for etter en hektisk fiskedag var det bare å konstatere at bittet virkelig hadde tatt seg opp, og at både stang og snellebrems hadde fått kjørt seg. Flere fine fisker hadde havnet på land.

Men så var det denne kilosfisken da…

Neste dag forflyttet jeg meg til De Pene Tjerna, som virkelig levde opp til navna. Her var det idyllisk og følelsen av lavfjellsfiske kom sigende.

Været hadde blitt strålende med sol og nesten skyfri himmel, noe som hadde satt eksplosiv fart i insektlivet. Og det var særlig små døgnfluer som klekket og drev i hopetall viljeløst utover vannet og ble angrepet av glupsk ørret gjennom reale sprutvak. Av vakene å bedømme virket det som om de større ørretene hadde fått øynene opp for hva som fløt over hodet på dem.  

Etter en utbytterik rundtur innom flere småvann stod jeg foran et lite innbydende tjern hvor særlig en ørret utmerket seg, men ikke på grunn av sprutvakene. Der andre ørreter vaket høylytt midt på vannet og tydelig jaktet døgnfluer, oppholdt denne seg i ei lita vik og vaket mer forsiktig. Den klarte likevel ikke å skjule en anselig størrelse. Ørreten virket sulten og gapte over hva som kom drivende dens vei. Flere ganger laget den en tydelig plog og nesten viste ryggfinnen der den sakte saumfarte breddene bortetter.

Dermed var jakten i gang, en krevende jakt, for da jeg etter lang tids smyging endelig var i kasteposisjon i vika var fisken typisk nok på vei mot der jeg kom fra. Trolig hadde den oppdaget meg, og jegeren i meg fikk en liten psykisk knekk. Lyspunktet var at ørreten nå befant seg enda nærmere land, der den ryddet unna alle insekter i dens vei og målbevisst saumfarte bredden bortetter. Ulempen var at den svømte bort fra meg, for det å være konstant på etterskudd er ikke et godt utgangspunkt for å overliste en allerede sky og forsiktig ørret. Fremfor seg hadde ørreten ei lita vik å ta seg rundt. Var jeg rask skulle det være mulig å komme den i forkjøpet. Jeg tok sats, beinfløy rett inn i skogen, vinklet deretter løpet mot venstre, rundet vika utenfor synsfelt og kom i posisjon på andre siden. Med harehjerte og smak av melkesyre tittet jeg frem bak ei diger furu, spent på hvor min rival befant seg. Det gikk et minutt og ingen vak var å se. Hadde den oppdaget meg nok en gang?  Men så var den der igjen, og snart enda en gang, og den svømte meg i mot helt inne ved land og helt oppe i vannoverflaten.

Da fisken var 20 meter unna lempet jeg ut kun ei lita marktugge. Ørretens neste vak var bare 10 meter unna og nå gjaldt det å gjøre ting riktig. Raskt, men forsiktig ble stangtuppen løftet slik at den lille, lette marken på bunnen steg litt i vannet før den fikk dale igjen. Forhåpentligvis ville ørreten få marken dalende rett foran snuten i det den passerte. Det var ulidelig lange og spennende sekunder der ingen ting skjedde, men brått bevret det i sena. Et tungt tilslag fulgte, etterfulgt av en durabelig tyngde og motstand, der antakelsen om at dette var en grov ørret viste seg å være spot on.

Etter en formidabel kamp blant kvist, kjerr og lumsk myrtorv kunne håven løfte opp en bronsefarget kruttpakke. Konturene gjennom håvnettet konstaterte at dette var kjøttvekt over den magiske kilosgrensa. Turen var reddet, og vel så det.

Så var det stille på bittfronten en lang stund, og jeg skiftet derfor til et lett slukfiske. En Møreungen i kobber og rødt fikk det ærefulle oppdraget med å gi meg nok en stor ørret. Og den leverte, for på det tredje kastet dunket det til i stanga, og en ny sværing var på. Etter en lang og intensiv kamp kunne nok en flott kilosørret landes.

Og godt var det at denne havnet på land, for timen senere drev ravnsvarte skyer inn fra sør, inneholdende lyn og torden, som pøste ned tonnevis med vann kommende døgn. Resultatet av rotbløyta var et landskap inntullet i sukkerspinn og sikt på noen få meter. Bittet var og ble totalt fraværende resten av turen.

Finnemarka

Finnemarka innehar vann opp mot 650 meter over havet. Vegetasjonen varierer, men i de høyest beliggende områdene dominerer fururabber, lyng og myrer, som til sammen gir inntrykk av at man er høyere enn man faktisk er. Terrenget er variert og kupert. Særlig nordre del er spesielt naturskjønn, med typiske tiurfuruer, gamle furugadder, myrer, lyng og koller med utsyn. Finnemarka barskogvernområde ligger her med 20.000 dekar vernet skog. Det høyeste punktet er Breiliflaka (702 moh.), nord i Finnemarka.

Vilt og vakkert i Finnemarka.

Mange deler av marka har godt utbygd skogsbilveinett, som gjør sykkel godt egnet for å komme seg innover på en rask og mindre slitsom måte. Med sykkel blir også rekkevidden langt større om tidsperspektivet er en faktor. Flere steder er det tilgang til mange fiskevann og kort avstand mellom vannene, som muliggjør et variert fiske.

Det er mulighet for fine fiskeopplevelser i de fleste vann og tjern.

Fisketid og fiskebestand

Den beste tiden for ørretfiske er fra siste halvdel av mai og til begynnelsen av juli, og fra august og utover. Fra slutten av mai og noen uker fremover er det intens vakaktivitet på godværsdager der fjærmygg, myrdøgnfluer, flyvemaur, vulgataklekkinger og vårfluer er arkitektene bak de største vakorgiene. Det finnes massevis av fine myrtorver for fluefiskeren, eller mer bortgjemte og trange skogstjern om man vil prøve seg med sluk, spinner eller mark.

Første halvdel av juni er nok generelt den beste fiskeperioden.

Fiskebestanden er generelt god med vanlig markastørrelse på ca. 300 gram og opp til kilosfisker og vel så det i enkelte vann. Forholdene er gode etter mangeårig kalking, spesielt i nordområdene. Mest vanlig er ørret og abbor, men også sik finnes i enkelte større vann.

Fin ørret opp mot en kilo er fullt mulig å få.

DOFA (Drammen og Omland fiskeadministrasjon) er den største tilbyderen med sine mer enn 60 fiskevann.  Ønsker du å utforske større deler av marka distribuerer Finnemarka Utmarksråd ett felles fiskekort for hele Finnemarka, som gir muligheter for å fiske på tvers av ulike fiskekortområder. Med felleskortet har du 170 fiskbare vann, tjern og småelver å forsøke deg i.

Område

Finnemarka er et skogområde på ca. 430 kvadratkilometer med beliggenhet i Viken fylke, og har fått sitt navn etter skogfinnene som slo seg ned i området rundt Glitre på midten av 1600-tallet. Området er avgrenset av Tyrifjorden i nord, Lierdalen i øst og Drammenselva i vest og sør. Den sørøstre delen av Finnemarka kalles gjerne Drammensmarka.

Det er nok av fiskemuligheter.

Fiskekort

Fiskekort kjøpes enklest gjennom Inatur.no med søkeord Finnemarka. Fiskekort og kart er ellers tilgjengelig i forretninger, kiosker og bensinstasjoner i området rundt Finnemarka.

Noen gode fiskevann

Gudbrandstjern, Sandvatna, De Pene Tjerna (søndre, midtre, nordre), Bjelketjern, Ormtjern, Lårvika og Tretjerna.

De Pene Tjerna huser mye fin ørret.

Atkomst

E18 fra Oslo eller fra Kristiansand mot Lier og Drammen. E134 fra Kongsberg, og riksvei 35 fra Hønefoss. Fra Lier kan du komme inn i Finnemarka fra Kanada, Oddeval og fra Eiksetra eller Solvang nær Egge. Ved Drammen er Landfalltjern, Kjøsterudjuvet og Solbergelva aktuelle startsteder. Fra Krokstadelva/Steinset via Årbogen kan du kjøre inn til Steindammen ved Ulevann. Ved Åmot kan du betale bompenger og kjøre til Jøssjø. Parkering før store Vindsjø. Ved Frydenberg nord for Vikersund finnes bomvei mot Djupengrop.

Kanada er et fint utgangspunkt for turer i Finnemarka.

Kart

Turkart for Finnemarka i målestokk 1:50.000. Her finnes i tillegg mye opplysninger på baksiden. På framsiden er alle vann i marka listet opp.

Nyttige lenker

www.finnemarka.com (blant annet med bestandsestimeringer og fiskekortinfo), www.inatur.no (søkeord: Finnemarka)

God tur, og skitt fiske..!