Fisketips

Vårørret i os og råk

Årets første ørret på stang gir en særegen følelse, så hvorfor vente på isfritt vann når det allerede står fisk i små os og råk.

Det var april, og utenfor stuevinduet hadde bjørka fått små ”musører”, et gammelt tegn på ørretbitt. Dagen etter stod jeg ved et forholdsvis stort vann og klødde meg i hodet. Det var is så langt øynene rakk, i hvert fall virket det slik.

Timen senere stod jeg ved innoset. Herfra og et par hundre meter bortover langs land på vestsiden var det en smal kanal av åpent vann, kun noen få meter bred. Det burde gi en fair sjanse til å overliste årets første ørret på stang. I det solen var på vei ned over åskammen brøt en sulten vårørret vannflaten og laget årets første vakringer.

Det kriblet i kroppen da takkelet med dupp og mark ble kastet opp på iskanten og lirket ned i vannet og inn mot vaket. Marken fikk synke, og snart var det bevegelse i duppen.

Våryr som jeg var, dro jeg til alt for tidlig, og kjente hvordan marken ble nappet ut av ørretkjeften. Det ble med den sjansen den kvelden.

Uka etter var jeg på ny innover i marka, nå noen mil lenger nord. Selv med varmen som dominerte og utsprunget løv i hagen hjemme, var det til min store forskrekkelse fortsatt snøfonner og nakne bjørketrær langs skogsbilveien innover. Og bedre ble det ikke da vannet virket å være helt snø- og islagt. På en høyde hadde jeg utsikt over vannet og helt i nordenden var det et lite areal med åpent vann.

Snart avfisket jeg vannet langs iskanten, men det var helt dødt. I det solen var på vei ned, åpenbarte et forsiktig vak seg. Dupp og mark landet med et lavmælt plopp i vakringene, og det tok kun sekunder før det ble bevegelse i duppen og sene ble dratt ut. Denne gang slo jeg opp haspelbøylen, slik at fisken kunne ta sene uten å merke motstand. Mange lange sekunder senere, der duppen stadig ble dratt nærmere iskanten, gjorde jeg tilslag og kjente de deilige rykkene fra en kjempende fisk. Det kalde vannet gjorde sitt, og snart kunne årets første på stang håves.

Ingen sværing, men en grei steikefisk på drøye tre hekto. Vekten spilte ingen rolle der det fremdeles var mer vinter enn vår der jeg stod. Det viktigste var at fiskesesongen kunne erklæres for åpnet.   

 

Vår eller vinter

I lavlandet kan våren ha fått godt tak, men man skal ikke mange høydemeter opp før våren lar vente på seg, og en real overraskelse har ventet meg mer enn en gang ved ankomst til vannet. Det har vært totalt islagt, eller i hvert fall har det virket slik. Hva gjør man da?

Islagt, men det finnes muligheter.

Det første du bør gjøre er å rusle bort til innoset for å se hvor langt issmeltingen har kommet der. Det strømmende vannet sørger for at et innos raskt blir åpent, i tillegg vil vannlagene blandes og får høyere temperatur, og mye spiselig blir ført inn av strømmen. Alle faktorer som vil tiltrekke småfrossen og sulten ørret. Av den grunn vil tettheten av ørret i umiddelbar nærhet være langt høyere enn andre steder med islagt vann. Generelt vil ørreten etter flere måneder på sparebluss være mer glupsk og på matjakt, men samtidig fortsatt mer påvirket av forholdene enn i vann med stabile sommertemperaturer innenfor trivselstemperaturen. Det fordrer et sakte og effektiv fiske da ørreten kan være treg i både bevegelser og bitt, og du får kanskje bare en sjanse før den mister interessen.

Fiske i os og råk

Et isfritt os gir fordelen av at det er et begrenset areal som gjør fiskesøket enklere. Ulempen er at det blir mange kast innenfor et lite område som forårsaker bråk og uro. Derfor bør du begrense antall kast og i stedet fiske mer effektivt med færre.

Vær tålmodig og avfisk et innos grundig.

På dagtid bør du starte med å legge de par første kastene langs iskantene. Da vil du i et par kast avfiske et område hvor ørreten gjerne oppholder seg i dagslys, som ofte er under isen mens den gjør raske utfall i åpent vann og snapper mat før den skynder seg tilbake til tryggheten igjen. Et og annet vak nær iskanten er ikke uvanlig da det i snø og is finnes mye insekter, og fordi smelting pågår, og oset utvides, vil mange havne i vannet. Om ettermiddagen og kvelden vil ørreten derimot kunne oppholde seg lenger ut i åpent vann da den føler seg tryggere. Avfisk kastet sakte og legg inn små stopp i sveiv eller inndragning.

Vårfiske langs land

Ikke alle os er like fiskbare med hensyn til dybde, vegetasjon og tilgang. Mange vann og tjern har dessuten ikke store, kraftige inn- og utløp. Man kan dermed oppleve at vannet synes å være totalt islagt. Let da etter steder sol og vind får godt tak, der siv og gress gjør isen porøs og der odder, øyer, trefall og store steiner står utsatt for vær og vind.

Let opp viker og steder med enkelte råk og sprekker.

Sjekk også om vannet har en demning. Ved nevnte steder er det ofte fra noen desimeter til et par, tre meter tett inntil hvor isen har sluppet taket, og små sprekker eller råk finnes. Det er her du nå konsentrerer seg om å fiske. Du kan også oppleve at isen ved land er som tjukk slush, men også her går det å lure vårørreten. Med såpass begrenset areal det er snakk om å avfiske, samt det sjelden er vak å se, må du ned langs bunnen for å finne fisken. Det fordrer et rolig og kontrollert fiske. En viss presisjon må til for å lure agnet ned i kanskje desimeter smale issprekker.

Klarer du å lure en marktugge ned gjennom issprekken, er det fullt mulig å overliste årets første vårørret.

Med en liten haspelstang og ei lett snelle får du god kontroll på kastene. Sena kan være litt tykkere enn vanlig da iskanter sliter hardt. Meitemark er mest praktisk til dette fisket. En egnet metode for å treffe små sprekker, hull eller råk, er å træ på et rundt søkke med hull (2-3 gram) som glir fritt på sena og som dermed hviler oppå krokskaftet, ingen dupp. Krok og mark festes som vanlig. Deretter gjelder det å finsikte for å treffe små hull eller sprekker.

Finner du isfritt vann er det muligheter.

Det er bedre å kaste litt for langt en litt for kort, for på den måten kan du trekke agnet innover til det faller ned i issprekken. Når marken treffer blink, lar du snellebøylen stå oppe til marken når bunnen, og strammer så opp med god kontakt til agnet. Varier deretter med å sveive sakte og variert med innlagte pauser, for så å la marken dale mot bunnen og la den ligge i ro. Ofte er det under pausen ørreten biter. Du kan også pilke marken rolig opp og ned. En variant kan være å benytte en fritt glidende kastedupp i tillegg til søkke og mark, som på den måten virker som en buffer mot skarpe eller porøse iskanter.

En dupp er en fin «buffer» mot is og skarpe kanter.

Om iskanten har sluppet taket et par, tre meter innved land, eller såpass at du kan sveive uten større fare for å sitte fast, vil det å bunnfiske med en fritt glidende dupp kunne være effektivt. La duppen lande på isen og lirk den ut i vannet. La haspelbøylen stå oppe til marken når bunnen, stram opp og ha god kontakt med sena. Deretter sveiver du sakte, for så å la marken dale mot bunnen.

Forsøk rett utenfor iskanten. Her kan det stå ørret.

Ved slush langs land plukker du fram et tyngre dråpe- eller kulesøkke og fester det 10 – 15 cm inn på sena, deretter agnes kroken med mark. Kast hardt og direkte mot sørpen og søkket vil slå seg gjennom og dra marken ned etter seg. Stram sene er nødvendig på grunn av friksjonen fra sørpen.

Prøv mark

Meitemarken er agn nummer en til tidlig vårfiske. Ved duppfiske kan lette dupper med gjennomgående hull fiske godt. Træ på dupp og et søkke med hull i (1-2 gram), og la begge gli fritt på sena. Fest så kroken og træ på to sprellende mark. Mark og søkke ligger trygt under duppen i kastet. For å unngå bråk fra duppens nedslag, bør du kaste så duppen lander på iskanten. Lirk deretter duppen ut i vannet, la marken synke til bunns, la den ligge litt, sveiv så sakte med stram sene til marken nesten er ved duppen, stopp sveivingen og la den synke igjen. På denne måten avfiskes alle vannlag på en effektiv måte.

Et enkelt duppfiske med frittglidende dupp og søkke er ofte alt som skal til.

Enkelte ganger kan isen ligge ved land, mens det et stykke utpå har blitt ei renne fra strømningene et innos gir. Igjen kan samme dupptype og metode være effektiv. Kast ut i renna og avfisk kastet som forklart ovenfor. Knepet kommer når duppen møter iskanten ute i vannet. Med duppen som ”buffer” kan du nå pilke marken opp og ned på samme sted ettersom isen sørger for at duppen ligger stødig og i ro.

Bruk duppen aktivt for komme til der ørreten nå ofte står.

En annen effektiv metode er å frilinefiske marken, altså kun bruke krok og mark som kastes ut og blir tatt av strømmen. Ved å holde haspelbøylen oppe vil sena fritt renne av og marken kan bli ført inn under isen av strømningene, og den kan tilnærmelsesvis slukfiskes eller dras inn igjen som ved en fluefiskers nymfefiske.

Sluk og spinner

Vanntemperaturen er ofte lavere enn ørretens trivselstemperatur, og bevegelser og reaksjoner er trege.

Kaldt vann gjør ørreten mindre aktiv. Fisk derfor roligere og saktere enn vanlig.

Det fordrer at redskapen fiskes sakte. Om det i tillegg ikke er vak, bør du fiske dypere. For å ha tilstrekkelig lav innsveivningshastighet kreves en sluk eller spinner med lett og svevende gange for å unngå bunnapp. Sluken bør være forholdsvis flat og bred i formen, og fiskes sakte og rykkvis innover. Skjesluker med ”kalde” blå og grønne farger er gode alternativer.

Fine vårsluker.

Et alternativ kan være å sveive en røyeblink agnet med mark eller maggot sakte langs bunnen innover. Det kan være det som lokker en vårkald ørret.

Forsøk å slukfiske en røyeblink.

En spinner bør ha forholdsvis rundt blad. Den går høyere i vannet ved lav hastighet. Fisker du i innos der bekken eller elva drar med jord eller leire som grumser til vannet, bør fluoriserende farger forsøkes. De synes bedre og har i tillegg en irriterende effekt.

Avfisk området ved først å kaste langs iskantene, så innover mot midten. Varier farger, avfisk vannlagene og husk små spinnstopp.

Fluefiske

En fluefisker har en fordel av at støy og uro er mindre, slik at man kan avfiske hvert sted mer grundig. Tålmodighet er et nøkkelord. I tillegg begynner insektlivet å våkne og en fristende flue kan være god vårmat. Vårfiske med fluestang er gjerne nymfefiskets årstid, og en stor nymfe som trekkes rykkvis inn kan være effektiv. Den store ørretfangeren er Montana nymfa.

Montana nymfe er en typisk vårflue.

Med sin store størrelse og gulsvarte kropp har den utallige ørreter på samvittigheten. Prøv også andre nymfeimitasjoner av øyestikkere som fiskes dypt og sakte. Størrelsen er deres styrke, da en stor og lettfanget nymfe er energivinnende i forhold til mindre mettende munnfuller. Er det vak å se bør tørrfluene tas frem. Steinfluer, mygg og fjærmygg er eksempler på attraktive godbiter på vårparten.

Skitt vårfiske!