Historier fra vannkanten

Grand slam på nyisen

Med nykvesset isbor og ispigger klare, var det endelig tid for å liste seg ut på nylagt is på jakt etter flammerøde røyer. Blå grader hadde erstattet røde, og med det håp om islagt vann.

Fremme ved vannet kan jeg skue et gjennomsiktig islag. Det ligger som en enorm glassplate oppå vannet. En død ørekyte er frosset og rammet inn i den speilblanke isen ved land. Et makabert bevis på at islokket kan være en potensiell dødsfelle. Flere lange og buktende sprekker er å se, men ved å bore meg forsiktig utover er jeg snart fiskeklar på røyevarpet.

Størrelsen på et røyevarp kan variere, noen er svært små mens andre kan være titalls kvadratmeter. Men også store varp kan ha spesifikke steder med mer gunstige forhold enn varpet ellers. Selv vet jeg om et slikt sted her i ytterkanten av hovedvarpet. Et sted oppdaget ved et tilfeldig boret hull av senior noen år tilbake. Et hull jeg de siste vintrene har arvet. De færreste vet om stedet og holder seg på det grunnere partiet, men i ytterkanten finnes en bratt marbakke ned til ca. tre meters dyp. Her ligger en diger stein inntil marbakken på nedsiden av varpet, og en annen diger stein inntil marbakken på oversiden av varpet. Området blir dermed rammet inn, og fisken får tilgang ved å svømme inn gjennom den ene inngangen som finnes. Inne i dette rommet finnes ypperlige gyteforhold med varierende størrelser av små og mellomstore steiner, og mye røye finner veien hit. Kort og godt et ekstraordinært godt varp i utkanten av hovedvarpet. Et varp på varpet!

De første hullene bores på den grunne delen. I løpet av en drøy halv time er det ikke et bitt å kjenne eller ei røye å se. Det blir å stole på at varpet på varpet vil levere. Fjorårets hull er borte, men med memorert krysspeiling bores nytt hull rett over gromplassen. Til å begynne med virker hullet fisketomt. Røyeblinken hopper og skjelver der nede, men ingen røye lokkes. Jeg bytter til en rød mormyshka. Da kommer raskt en liten abbor ilende og gaper over. Så blir det litt action, for i rask rekkefølge følger ytterligere seks stykker. Så blir det stille igjen. Hvor i all verden er røya? Et nytt skifte til en enda mindre mormyshka, og snart kan endelig hvite finnekanter skimtes der nede i vannet.

Etter litt iherdig lokking er det fast fisk, og snart kan sesongens første røye lempes opp på isen.

I horisonten kommer mørke skyer drivende inn fra vest, og vindstyrken øker betraktelig. I sørvestenden av vannet kommer en vegg av snø fallende fra himmelen, og den kommer mot meg. Jeg banner lavt, antar at dårligere vær vil gi dårligere fiske, men hvor feil jeg tar. Brått er det nemlig som om all fisk i vannet skal spise frokost, og ikke mindre enn fem ørreter kommer inn samtidig. Et heftig syn. Først tar den ene, så den andre, tredje, fjerde og femte, alle uten å nøle et sekund, og alt på noen minutters hektisk fiske. Et sjeldent godt ørretfiske på isen. Så blir det rolig under isen en stund. Over isen derimot, der dynger snøen ned i et horisontalt snøvær, og is og pilkehull skifter karakter omtrent fra minutt til minutt, fra gjennomsiktig blankis til snart gråhvit slaps og snøis.

Jeg skifter nok en gang mormyshka og vurderer å bore et nytt hull, men plutselig dukker nye røyer opp. Røye etter røye durer på uten antydning til skepsis, og hullet blir ikke tomt, et kontinuerlig påfyll av fisk både under og oppe på isen. Jeg opplever et drømmefiske, og tenker at dette er det umulig å toppe, eller?

Hvert år settes noen mål. Et av dem har vært å få røye, ørret, sik og abbor i samme vann på en og samme tur. Noe som har lykkes et par ganger, men et par av artene har vært veldig små. Egentlig var målet krysset av som halvveis oppnådd og hele greia omtrent glemt. Men nå skjedde ting raskt, og konkurranseinstinktet blusset opp igjen. For i en pause fra kikkfisket, sittende på stolsekken, dras nappindikatoren rett ned. Sena strammes, og dagens største er på. Etter litt spennende kjøring kan en hyggelig vinterørret styres opp av hullet. Drøye seks hekto.

Jeg slipper ned igjen, og begynner å stramme opp sena når noe tungt henger seg på. Fisken sitter og snart kommer en voksen abbor til syne i hullet. Vekta viser sju hekto. Nye røyer havner deretter på isen, alle greie steikefisker, men så går det på en større. Vekta viser akkurat fire hekto. Nå var det vitring av noe stort i lufta, men siken hadde jeg ikke sett snurten av hele dagen. Klokka nærmer seg halv tre, og returen nærmer seg, men plutselig kommer et napp der sena løftes i vannet og blir krøllete. Full av adrenalin mokker jeg til, og det svarer. Typiske kjennetegn der fiskekroppen slår fra side til side i vannet avslører hva som trolig vil dukke opp i hullet.

Og riktig nok, snart kan en velfødd sik løftes opp på isen. Drøye seks hekto. Det var på hekta, også agnmessig, for en hel boks med maggot hadde nå gått med. Mormyshkaen slippes en siste gang ned pyntet med opptygd maggot, og jammen blir det en avskjedspresang i form av nok en flott sik. Et nytt mål var oppnådd. En ganske så heftig Grand slam på nyisen!

I tillegg hadde jeg hatt en dag og et fiske man sjelden får oppleve, og det fra ett og samme hull på et unnselig røyevarp.

Kort og godt et helt usedvanlig fiskehull…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *