Fisketips

Fiske på blankisen

Sjelden er vel røyefisket mer spennende enn når et tynt lokk av blank is har lagt seg over vannet. Det å liste seg ut på en glassklar overflate, forsiktig prøvebore seg utover samtidig som den lyse bunnen forvandles til et bunnløst mørke jo dypere ut man våger seg. Det å ligge og duppe nesa i et iskaldt pilkehull i søken etter hvite finnekanter, forsøke å lokke ei røye på kroken med en saftig munnfull. Forhåpentligvis å heise ei rødflammet røye opp av hullet, i stum beundring betrakte slik fargeprakt og undres over at slikt kan finnes i ellers anonyme omgivelser.

Mye spennende foregår under isen.

Det er sånt en ihuga røyefisker drømmer om. Men virkeligheten matcher ikke alltid drømmen. Utfordringen er at den gode sikten gjennom islokket også gagner røya. Det gjelder derfor å tilpasse seg forholdene.

Bli usynlig

Det er tre ting som særlig skiller fiske på blankis fra fiske på snødekt is. På en blank overflate kan man visuelt se gjennom isen og ned i vannet, og da ofte også bunnen om varpet ikke ligger for dypt. Er man forsiktig kan man enkelte ganger skimte hvite røyefinner nede ved bunnen. Men nå er det slik at god sikt gjelder begge veier. Det medfører at røyer på grunne varp er lettskremte, noe som gjør fisket utfordrende.

Fantastisk spennende å kikke på fisk som svømmer rett under deg.

Røyene vil raskt kunne oppfatte bevegelser oppå isen, og de skygger området. For å unngå å skremme sky røyer bør man gjøre seg mest mulig usynlig. Det kan man få til ved å ha med og legge ut et liggeunderlag. Dette er et effektivt tiltak mot å få utsyn til hva som skjer oppå isen. Det vil også bli langt enklere å kamuflere kroppsbevegelser. For å holde seg bokstavelig talt på matta, kan man skjære et rundt hull i et gammelt liggeunderlag. Hullet i underlaget plasseres over pilkehullet og skaper en beskyttende og kamuflerende ramme. Hvis man i tillegg sørger for å unngå brå og markante bevegelser, og holder armer og hender mest mulig inne på liggeunderlaget, og samtidig bruker små og forsiktige bevegelser, har man så og si forsvunnet fra røyenes synsvinkel nedenfra og kan fiske uten å bli oppdaget.

Foretrekker man å sitte på en stolsekk eller fiskekasse bør man sitte kompakt med bein, armer og hender mest mulig inntil kroppen. Det er bedre å sitte enn å stå, fordi en stående person gir en høyere og mer skremmende kontur enn en kortere kompakt en, samtidig som lokkedrag med armen eller annen kroppsbevegelse lett vil bli oppfattet av fisk under det gjennomsiktige islokket. Uansett bør man unngå å ha eventuell sol i ryggen, for da vil kroppen kunne skape en stor kontrast til omgivelsene bak. Man bør også unngå å kle seg i de mest glorete fargene, som ofte flytedresser til isfiske innehar. Dette er typisk blikkfang som kan skremme. Blå farger mot en blå himmel gjør deg mindre synlig, og det samme gjelder gråtoner og mørke grønnfarger, som står godt til henholdsvis overskyet eller disig vær og snøfrie omgivelser.

På dypere varp er ikke røyene like lettskremte ettersom de føler seg tryggere, men man bør allikevel unngå brå bevegelser.

Det kan også være blank is selv om den ikke er gjennomsiktig. Dette er is som over tid har blitt blandet med rim, snø og fryst overvann og som får en gråblå melkefarge. På slik is forsvinner det visuelle aspektet, men fordelen er at røyene ikke ser deg.

Unngå bråk

Hjemme vil du enkelt høre om noen stamper på taket ditt, og i hvert fall om noen borer seg gjennom, noe av det samme gjelder på den første stålisen, så husk at uvøren stamping og hyppig boring vil kunne gi skremmende lydbølger fra isen og ned i vannet. Blank is vil forsterke lyder på og under isen, og samtidig gi bevegelser i vannet under det tynne islaget, som røyas sensitive sanser raskt vil kunne oppfatte. Det er fort gjort å være ukritisk til hvordan man beveger seg på blank og ofte glatt is. Tunge steg eller rask gange og løping er gjerne å be om dødt vann. Det samme gjelder å skli ut stegene bortover isen. Disse ganglagene vil avgi mye støy, og også gi bevegelse i vannet under isen. Slik bevegelse i vannet kan registreres med det blotte øyet om man sitter ved et hull og en annen person kommer bort. Jo tyngre steg personen tar, jo mer «bølger» vil skvulpe mot kantene i pilkehullet. Det samme gjelder om man sklir ut stegene bortover isen. Da vil man kunne skyve vannet foran seg slik at det dukker opp en enslig, men større «bølge» i pilkehullet. Dette er bevegelser røyer vil kunne oppfatte som en fare, særlig på grunt vann, og dermed flykte. Man bør i stede gå med lette steg, og forsøke å unngå å flagre med armer for å holde balansen.

En annen ting som bør unngås, er konstant å fly rundt og bore nye hull. Da vil man innenfor korte tidsrom avgi stadig ny støy i form av lyder og bevegelser i vannet. Det vil være mer hensiktsmessig å bore opp flere hull på en gang for å få unnagjort bråk og forstyrrelser. På den måten får pilkehullene godt med ro før de gis et forsøk senere. Det vil derfor være taktisk lurt å fiske lengre i hvert hull enn når det ligger snø på isen. Er det flere fiskere på samme røyevarp, vil det kunne betale seg å finne en plass litt unna alle andre, nettopp for å unngå å bli påvirket av andres bråk og uro.

Lysforhold

Under blank is vil det være mye bedre lysforhold enn med et lag med snø. Det kan igjen ha innvirkning på hva slags redskap man bør fiske med.

Flertallet av røyefiskere benytter en røyeblink med en fortom ned til en agnet krok. Det er effektivt redskap også på blankisen, særlig om varpet ligger forholdvis dypt, der lysforholdene er dårligere, og også under melkefarget is. På grunnere vann kan det være en ide å forlenge fortommen ned til agnet slik at røyeblinken ikke gjør en allerede lettskremt røye mer mistenksom. Hjelper ikke det kan man bytte ut røyeblinken med en pimpel med en fortom ned til en agnet enkelkrok, alternativt gå ned i størrelse på røyeblinken og eventuelt forsøke en mer anonym farge. Er røya fortsatt vrien bør en liten agnet mormyshka få fisketid, som kan oppfattes som et overkommelig bytte.

Røyeblink har fått sitt navn med rette.

Lysblinker kan være meget effektive i dårlig lys om morgenen og sent på ettermiddagen, samt på dype røyevarp. På grunt vann i godt lys vil ikke lysflashene ha samme effekt, og kan også i enkelte tilfeller se ut til å skremme røyene. Under slike forhold, og generelt på grunt vann, vil ofte en agnet mormyshka som ristes forsiktig over bunnen kunne gjøre underverker. Eventuelt kan man forsøke å lokke inn fisk med en røyeblink eller lysblink før en fristende mormyshka slippes ned.

I valg av farger bør særlig kontrast vektlegges. Ettersom røyefisket under klar, blank is og matt blå- og gråaktig is hovedsakelig foregår nær bunnen der gytingen foregår, vil røya som oftest se agnet fra siden. Et redskap sett fra siden medfører at bunnen eller vanndypet er bakgrunn, og den kan være fra dunkelt lys til total mørk. Her bør lokkeredskapet bestå av gilde, klare farger, som dermed synes godt mot begge ovennevnte. Den velkjente oransje fargen på mange røyeblinker kan være en god tilleggsfarge ettersom fluoriserende rødt og oransje oppnår bra synlighet på kort hold, og røyefiske på isen er ofte kortholdsfiske.

Tålmodighet en dyd

Det vil ofte lønne seg å ha tålmodighet ved hvert hull. Hannrøyene tar stadige patruljerunder rundt på varpet, og de vil som oftest komme innom et pilkehull flere ganger i løpet av en dag. For å lokke patruljerende røyer inn under hullet, og ikke minst for å få de til å bli værende, kan man fore utvalgte pilkehull med mat som røyene liker. Dette kan være sterkt dunstende mat som oppmalte reker, rogn eller fjærmygg. Etter en halvtimes tid bør det være ei røye eller to som har fått vitring av mat, og har fulgt duftsporet inn. Har man da tatt sine forholdsregler for ikke å bli sett eller hørt, er det gode sjanser for at ei gyterøye snart spreller på isen.